MASE Home - historien om Susanne Sekkesæter

Da hun ble kåret til beste elev på St. Svithun videregående skole og fikk både pris og stipend, kom reaksjonene raskt: «Hæ? Deg?» Hun hadde jo aldri vært spesielt skoleflink. Likevel sto hun der med toppkarakterer og diplom, og tenkte: «Jeg vil jo ikke bli doktor.» Den retningen hadde hun aldri vurdert, men hun følte hun måtte bruke karakterene til noe. Valget falt, ganske tilfeldig, på industriell økonomi.

AI-drevet hjem

Hvis du ikke har hørt om Susanne Sekkesæterer er det på tide å notere seg navnet på både henne, medgründeren Martin Mascella og oppstartsselskapet Mase Home. Sammen har de utviklet smarte, arealeffektive og robotiserte møbler for rom med plassbegrensninger. Først retter de seg mot hoteller, men på sikt skal produktene også inn i privatmarkedet, med hovedfokuspå byleiligheter hvor hver kvadratmeter teller. Og ja, møbelbransjen bruker også AI.

I dag har Mase Home to produkter i porteføljen. Mase Bed – taksengen som heises ned over en sofa – er fullt utviklet og allerede i salg. Som et naturlig supplement til Mase Bed testes nå Mase Closet ved produksjonsanlegget i Italia. Sammen kan disse produktene frigjøre betydelig plass i små rom.

Selskapet benytter AI-teknologi for å sikre en sømløs overgang fra stue eller kontor til soverom, blant annet gjennom avansert hindringsdeteksjon. I tillegg brukes AI til stemmestyring og til å koordinere flere smarte funksjoner samtidig.

Selskapet har allerede signert avtaler medblant andre OBOS og Ydalir Hotel, samt flere andre aktører.

Superparet

Sett utenfra beveger Susanne og Martin seg med presise skritt mellom investormøter, kundebesøk og Teams-samtaler med produsenten i Italia. Lunsjen tas presis klokken 11.30, før de er tilbake i det som gjennom kontorvinduet fremstår som ren «hardcore work mode». Konsentrerte. Seriøse. Dedikerte.

Gjennom det samme vinduet kan man også skimte noen tannbørster på pulten – et lite hint om at det jobbes så hardt her at de faktisk sover på kontoret?

– Nei, det er ingen spesiell grunn til at vi har tannbørster, sier Susanne med et smil, og avkrefter ryktene som har svirret i kontorfellesskapet Fusst om at de jobber døgnet rundt.

Susanne og Martin er tross alt både businesspartnere og samboere – et kunststykke de ser ut til å mestre. I allefall hvis humør og pågangsmot er målestokken.

– Så dere bruker ikke alle døgnets 24 timer på Mase?

– Nei. Martin og jeg snakker faktisk overraskende lite om Mase hjemme. Men vi snakker mye om hva og hvem som inspirerer oss. Vi elsker å dele videoer og nyheter vi har sett og lest. Akkurat nå leser jeg historien om Prada. Og jeg bruker mye tid på trening, å være ute i naturen og på andre fritidsaktiviteter. Helse og trening er fortsatt en viktig prioritering, både for meg personlig og for ambisjonene vi har i Mase, sier hun.

Slik har det alltid vært.

‍

‍Oppvekst og konkurranseinstinkt

Susanne vokste opp på Våland i Stavanger. Hun beskriver seg selv som et aktivt, fantasifullt og energisk barn med et sterkt konkurranseinstinkt. Hun elsket vannkrig og armbryting med guttene, særlig fordi hun som regel vant.

– Jeg elsket å løpe 60 meter og vinne. Da jeg var sju–åtte år begynte jeg å satse på idrett. Først ble det svømming, og jeg oppdaget raskt at jeg hadde talent. Moren min var aktiv svømmer og konkurrerte i EM, med bestefaren min som trener. Jeg hadde selv et mål om OL og ble løftet opp på stadig høyere nivåer. Men etter hvert ble jeg sliten og følte at jeg ikke nådde potensialet mitt.

Vendepunktet kom da hun ble introdusert for triatlonmiljøet.

– Jeg ble spurt om jeg ville være med på et nystartet juniorlandslag. Det kjentes helt riktig. Svømming kunne jeg jo allerede, og sykling og løping var ikke så vanskelig å lære. Så jeg la OL-drømmen på hylla og kastet meg inn i triatlon.

– Og vipps, så var du klar for noe helt nytt?

– Tja. Det er viktig å få frem at noen faktisk gjenkjente talentet mitt og hadde tro på potensialet mitt. Det var nok avgjørende for suksessen. Det og lekenhet og tøys.

– Tøyse, du?

– Jeg, ja! Jeg liker ikke når samtaler blir for seriøse, og jeg er veldig bevisst på at vi må ta vare på lekenheten i Mase. Det blir fort alvor når man bygger et selskap fra bunnen av. Jeg er ikke alltid supermotivert når jeg sitter med regnskap og økonomi, men jeg får utrolig mye energi og inspirasjon av å snakke med kunder.

Derfor har hun laget seg en vane:

– Jeg gjør alltid de tingene jeg gruer meg til rett etter et kundemøte, for jeg går alltid ut av de med masse energi. Jeg prøver å legge opp dagene slik at jeg får litt av begge deler,  både de krevende oppgavene og de som gir energi og inspirasjon.

– Du sa at du ikke var særlig flink på skolen?

– Nei, verken på barneskolen eller ungdomsskolen var jeg noen utpreget flink elev. Det endret seg først mot slutten av ungdomsskolen og inn i videregående, da jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle bli effektiv nok til både trening og skole. Jeg trente jo åtte ganger i uken, ofte med morgentrening i svømming. Så jeg begynte å motivere meg selv for skolen.

‍

Kraften i gode forbilder

– Du har nevnt at du synes det er viktig med gode forbilder, kanskje spesielt kvinner i entreprenørskap. Kan du utdype?

– Jeg har hatt flere forbilder som har inspirert meg gjennom årene. Tidlig fikk jeg se hvordan Sarah Louise Rung, etter en mislykket operasjon som gjorde henne lam, valgte å satse på svømming — hvor hardt hun trente, og hvordan hun vant paralympiske medaljer. Det er utrolig inspirerende.

Hun trekker også frem oppveksten på hjemlige trakter.

– Jeg vokste opp som nabo til Siri Kalvig. Som liten forstod jeg ikke helt hva hun drev med, men senere fikk jeg følge reisen da hun startet StormGeo. Siri er et forbilde med både akademisk tyngde og entreprenørånd — ei som virkelig har spiriten.

Hun nevner flere:

– Det samme gjelder Karen Dolva fra No Isolation — en positiv, imøtekommende og inspirerende dame som har utviklet et produkt som virkelig betyr noe.

Også lokalt finner hun inspirasjon.

– Jeg opplever også Hilde Sjo Tavares fra Bryne som et forbilde, både som person og gjennom arbeidet hun har gjort med scaleup-selskapet bbhugme. Og så må jeg nevne Kristian Blummenfelt. Vi startet på landslaget sammen, og han snakket tidlig om OL, og se hvor bra han gjør det nå. Han har en veldig vitenskapelig tilnærming til sporten og er utrolig disiplinert, på en måte som virkelig inspirerer.

Fra tech-startups i Barcelona til Mase Home på Bryne

Både Susanne og Martin har vært en stor inspirasjon for gründere og leietakere i kontorfellesskapet på Bryne, og sannsynligvis for mange som følger med i startup-universet i Rogaland. Det har gått i rakettfart: slag i slag gjennom studietiden, frem til idéen plutselig falt nedi hodet på dem for noen år siden.

– Eller?

– Nei, det har definitivt ikke vært rett frem. Under studiet var ting ganske uklart helt frem til fjerde året på masteren. Jeg deltok på flere karrieredager og begynte å se muligheter. Så dro jeg på utveksling til Universitetet i Bologna, der jeg møtte Martin. Etter endt studie jobbet jeg i Capgemini med tech og IT. Det eneste jeg egentlig har kjent skikkelig på, er ønsket om å lede folk. Jeg har alltid sett for meg selv i den rollen, å motivere og inspirere andre.

– Både jeg og Martin har alltid hatt et ønske om å bo i utlandet, så vi flyttet til Barcelona, hvor vi bodde i to år. Der jobbet jeg for fortsatt med tech og data, og ble for første gang introdusert for startup-miljøet. Før det hadde jeg alltid trodd at startups ble startet av helt geniale personer, jeg så aldri for meg selv som gründer. Men i Barcelona lærte jeg at det er helt vanlige folk som starter ting. Og det var supersosialt! Folk kom og pitchet helt vanlige idéer, og jeg tenkte: «Dette er interessant!»

– Etter Barcelona flyttet vi til Milano. Dette var under covid, og vi kjente virkelig på at vi bodde både trangt og tett. Det var da vi først begynte å tenke på praktiske løsninger for å frigjøre mer plass i leiligheten.

– Og så var det straka vegen?

– Igjen, nei, sier Susanne og smiler.

Bekreftelsen som fikk Mase til å satse

– Da vi flyttet hjem, var vi fortsatt bare i idéfasen og veldig usikre på om vi turte å satse. Vi hadde flere skisser på tegnebrettet da vi traff Vekstpartner. Det var i 2023, under et pizza-pitch-event hvor en fyr lærte oss å pitche. Vi befant oss i en «kanskje-kanskje»-fase, litt som i barneidretten: noen må se og bekrefte deg og potensialet ditt før du tør å satse.

– Vi ble introdusert for Lokalkapital Jæren, og fikk hjelp til å strukturere tankene våre fra starten av, og fikk støtte gjennom pilotprosjektet. Lokalkapital ble en utrolig god investor, mye fordi de tør å ta risiko der mange andre venter på mer traction. Uten de hadde vi nok ikke eksistert i dag.

– Hva har vært de største utfordringene dere har møtt så langt?

– Alt, på en måte. Man vet jo ikke hva man ikke vet. Vi er begge ingeniører, så vi fokuserte veldig mye på produktet. Etter hvert fikk vi en del push om at vi også måtte rette oppmerksomheten mot kundene. I starten var det ganske skummelt, man skal selge inn noe man ikke er helt sikker på. Det krever selvtillit, og den fikk vi først når andre viste at de hadde tro på oss. Det handler også om en modningsprosess, hvor man gradvis lærer hva som virkelig er viktig.

– Hvis du skulle gitt et råd til andre gründere som er helt i starten, hva ville du sagt?

– Kanskje at det går an å være troverdig selvom du bare har en idé, og at man faktisk kan gå i salgsmodus allerede på det stadiet. Og så ville jeg sagt at de ikke skal være redde for å teste ut ting. Det er lett å planlegge alt på papiret, men man lærer mest ved å senke terskelen, prøve nye ting og iterere. På den måten bygger man gradvis opp selvtilliten.

Noen ganger er det bare én ting som skal til: at noen ser deg. Susanne Sekkesæter måtte lære å tro på potensialet sitt, og nå bygger hun på det, hver eneste dag, og lar ingen tvile på hva som kan oppnås når man tør å satse.

‍